Love yourself

Jeg er veldig flink til å legge alt for mye press på meg selv. I forrige innlegg skrev jeg om hvordan jeg var glad fordi jeg har en sjanse til å bli en ballerina hvis jeg bare er disiplinert og ambisiøs nok. Det gjør meg fortsatt glad, men jeg må bare få det ned, at helsen min kommer først. Altså, hvis jeg får problemer med vekten eller noe sånt igjen, så er det mye viktigere for meg å ta vare på meg selv enn å jage en eller annen drøm. 

I det siste har jeg slitt litt med selvbildet mitt, men i dag opplevde jeg den fantastiske følelsen jeg får når jeg slipper taket. Jeg er bra nok AKKURAT sånn som jeg er, med alle feilene mine, for ingen er perfekte. Perfekt finnes ikke. Hva er skjønnhet egentlig? Det er opp til hver enkelt. Ta meg som jeg er! (Det er kjempe deilig å føle det sånn.) Jeg behøver ikke å jage etter noe, jeg kan også bare være. Jeg har jo så utrolig mye å være takknemlig for. 

Når jeg er på jobb har jeg utrolig mye tid til å studere mennesker som går forbi. Alle mulige mennesker, gamle, unge, barn og tenåringer. Menn og kvinner. Noen er vakrere enn andre, noen kan jeg se er syke, noen går med krykker eller lignende. Vi er alle helt unike og samtidig er vi alle like på noen måter. Det nytter ikke for meg å prøve å ligne på den eller den, jeg må elske meg selv for den jeg er. Jeg har mine egne kvaliteter som er fine og noen som kanskje ikke er så bra. Jeg kan gjøre mitt beste og være fornøyd med det. Jeg kan elske de fine sidene ved meg, alt det som er unikt med meg. Det er greit at andre er vakre på sin måte, jeg trenger ikke å føle at de er bedre enn meg, jeg trenger ikke å sammenligne meg. Jeg er den jeg er og du er den du er og det finnes noe vakkert ved alle sammen. 

Kroppen min er ikke perfekt. Det ene benet mitt er 0,5 cm lenger enn det andre og jeg er heldig som kan danse og jobbe som vekter. Jeg har en sykdom som gjør at jeg har en sensitiv mage som betyr at jeg ikke kan spise veldig mye forskjellig type mat. Jeg har ikke den perfekte rumpa og uansett hvor hardt jeg prøver er det alltid minst en cm med fett nederst på magen min. Jeg har slitt med uren hud, jeg bruker linser og huden min er super sensitiv, men jeg klarte å slutte og røyke og jeg vet at den virkelige helten er han som sitter i rullestol. Hvordan kan jeg finne på å føle meg mislykket fordi jeg ikke er perfekt? Når perfeksjon ikke finnes engang. Hver gang jeg ramler ned i kaninhullet hvor jeg leter etter det så føler jeg meg så trist fordi jeg vet at jeg aldri vil nå det. Fordi det plutselig er så uendelig mange feil ved meg og det ender aldri. Ikke før jeg slipper taket og tenker at jeg er bra nok. Da begynner jeg å smile igjen.

Hva er det egentlig jeg er redd for? At "de andre" skal le av meg når de ser meg i danseklærne mine fordi jeg ikke er tynn nok? At jeg skal få sparken fra jobben fordi jeg har en annerledes fortid enn de andre vekterne? Nei, jeg er redd for det som nesten skjer hver gang jeg ramler ned kaninhullet, jeg er redd for at jeg skal gi opp og la mørket vinne, men det skjer aldri! 

You loose demons. I win. 

Jeg vil være et godt menneske. Jeg vil fortjene den englevinge-tatoveringen. Jeg vil bare live and let live. Spise sunn mat, trene, kose meg med venner når jeg har fri og danse. Jeg vetta faen hva jeg skal gjøre med livet mitt. Skal jeg flytte til England eller kjøpe meg et nytt møbel? Jeg bryr meg ikke lenger, jeg vet bare at jeg faktisk skal dø en dag og at det er greit at jeg skal eldes, fordi skjønnhet kommer innenfra og fordi jeg kan ha det gøy igjen, som et barn fordi jeg ikke bryr meg om hva andre synes. I hvert fall 80% av tiden og jeg har en følelse av at ting bare vil bli lettere med tiden. At jeg vil klatre fortere ut av det hullet neste gang og så en dag ikke ramle nedi i det hele tatt. Det skal bli litt digg å bli gammel også og bare gi faen liksom. 

-Nina 

3 kommentarer

Ingeborg

13.07.2017 kl.23:01

Så fint innlegg! Stå på og fortsett med den tankegangen 💛 Det er ingenting som er viktigere enn å være glad i seg selv. Du er trossalt den eneste personen som du selv må holde ut med resten av livet, og da er det bedre å elske seg selv og gi litt faen i alt presset som kommer utenfra! 💪🏼

Torunn

14.07.2017 kl.12:26

Veldig, VELDIG bra!!

Ha fin dag videre :)

Solfrid Verheul

15.07.2017 kl.12:13

Veldig godt skrevet. Vi kan nok alle kjenne på dette jaget og presset om "å være god nok". Men som du sier, det blir bedre og bedre ettersom årene går. Man begynner å fokusere på andre ting og plutselig er man trygg nok i seg selv.

Det meste fantastiske jeg kan tenke på, er at hvert menneske er unikt. Det finnes bare et eneste eksemplar av hver og en av oss. Tenk om alle hadde vært like, som kloner. Det ville vært kjedelig det:)

Skriv en ny kommentar

Nina Titternes

Nina Titternes

23, Oslo

Nina 23 år Vekter i Nokas Interessert i skuespill, sang og klassisk ballett.

Kategorier

Arkiv

hits